Jeg fatter ikke hvordan hun får det til

Denne uken er min ordinære permisjon over og jeg er tilbake på jobb for en periode.

Jeg har brukt så mye energi på å irritere meg og gråte over den nye permisjonsordningen allerede før sønnen min ble født, så den saken er jeg (nesten) ferdig med. Ikke har jeg egentlig noen politisk agenda med det jeg skriver heller.

Men overgangen har vært stor, og mye større en jeg hadde forestilt meg. For et sjokk å måtte forlate babyen for å være borte fra han de fineste timene på dagen, og i tillegg skulle prøve å koble på hodet igjen for å levere noe som gir mening på jobb.

Nevnte jeg at jeg ammer fortsatt? Nattesøvnen er det derfor så som så med, og pumping har allerede blitt et rituale jeg gjør to ganger i løpet av arbeidsdagen.

Midt i denne kaotiske, overveldende situasjonen har jeg tatt et valg: Jeg skal omgi meg med gode folk.

Og heldigvis har det allerede båret frukter: Jeg kunne ringe venninna mi som er helsesykepleier fra bilen på vei til jobb for å være dønn ærlig og få konkrete råd, jeg har møtt så mange fine kollegaer allerede som ber meg sette post-its med store bokstaver på døra om at pumping pågår, og sjefen min viser full forståelse når jeg må avbryte arbeidsdagen tidlig fordi babyen ikke vil ta flaske.

Jeg er rørt og takknemlig for at jeg har folk som ser meg og som tør å tenke langsiktig i møte med det som for meg er en aldri så liten krise.

Forrige fredag holdt jeg min aller første kurskveld med tittelen Forbrukerfruer, hvor noen fine jenter var samlet rundt bordet i stua mi. Det var en magisk kveld.

Og i etterkant av denne kvelden har meldingene strømmet på fra de som var med, hvor de deler med hverandre hvilke konkrete grep de tar i sin egen økonomi. De andre blir inspirert til å ta tak i det samme, og de oppdaterer hverandre både på hva de planlegger å gjøre og hvilke resultater de oppnår.

Plutselig gikk økonomi fra å være et tema mange kviet seg for å ta tak i til å bli en kilde til økt selvtillit og opplevelse av mestring. Og de andre svarer med heiarop og likes.

Det livet her var aldri ment å leves alene. Vi var heller aldri ment til å ta på oss fasade-drakten og lukke oss inne med ting som er vanskelig, men dele sårbart og ekte med hverandre. Når vi våger det skjer magi, og det som kjentes kavete, skummelt og uoversiktlig blir noe vakkert, selv midt utpå havet.

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til.

Hun gjør det ikke alene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *